Nye minner banker stadig på døren i hodet mitt.. Hodet mitt koker over av på bankende minner. Jeg vil ikke huske mer nå!!! Men, når jeg snakker meg igjennom historien så husker jeg mer og mer detaljer, og om jeg trodde han var «litt» gærn, så har han endt opp med status helt hjernedød!
Hva i all verden får en person til å gjøre det han gjorde imot meg? Jeg tenkte ikke en gang slike tanker om han, likevel gjorde han det :-O Han skulle ha vært en bror, ikke ett udyr, ett monster, en gærning som har mistet alle hemninger :-O
Jeg forstår nå veldig godt hvorfor den store protest energien i meg nekter at samfunnet skal tillate å slippe han ut i friluft igjen. … Er det mulig, noen som ønsker hjelpe meg få det til? Nei, jeg oppfordrer ikke noen til å gjøre noe kriminelt, men åpne øynene til de som lager lovene og de som dømmer i domstolene. For Norges befolknings sikkerhet skyld ❤
Om jeg deler de verste historiene fremover så kanskje dere vil forstå enda litt mer hvorfor jeg ikke vil se han igjen over hodet! Brev og besøksforbud for livstid må innføres.
Etter det som hendte sist sommer så må vel de som lager lovene og domstolene som dømmer forstå det eller? Er det fortsettende fornekting? Faktisk å se og forstå hva mennesker må leve med i hverdagen? Må det godtas, mener samfunnet virkelig det? At barn mishandles til døde eller merkes for livet? 2 lusne år for å stjele hele barndommen til et barn og store deler av voksenlivet også? :-O
Jeg var ett barn som ble mishandlet og skulle ikke ha vært i live i dag.. men jeg har overlevd. Med dagens debatter og snakk så lurer jeg på om den Norske stat heller hadde vært mest godt «tjent» med at jeg ikke var i live, men heller død..
Jeg har blitt kjent med mange mennesker etter at jeg gikk ut med historien min, også mange med likhetstrekk til min.. Veggene man møter i «hjelpe apparatet» (skriver det i « … » fordi hjelpe, betyr å hjelpe, og ikke stoppe opp ett menneske, men det er det de gjør). Det er ikke bare meg som har møtt «kom deg videre» mentaliteten, uten å få snakke om det virkelige problemet man strever med. Spør man ikke det riktige spørsmålet får man ikke de riktige svarene. Også handler det om å reagere mot det unormale som mennesker har opplevd i livet.
For 10 år siden oppsøkte jeg «hjelpe apparatet» for første gang. Om jeg hadde fått snakket om problemet da kunne jeg mest sannsynlig ha vært ute i arbeidslivet i dag, det tror jeg på. Jeg har jo vært ute i jobb, men har ikke mestret det særlig bra. Nå er alt stoppet helt opp, jeg er utslitt av å kjempe for å bli trodd på, og nå kjemper jeg jammen samme kampen om å få snakke om det som er problemet mitt. Jeg skulle ønske vi fikk 4 psykologtimer iløpet av 14 dager og ikke 1, da kan jeg raskere komme tilbake til arbeidslivet også, noe jeg selv vil. Men er det noen som forstår hva overgrepsutsatte har behov for? Kan jeg stille krav til å få disse timene? .. Har spurt psykologen om det, men nei de har ikke kapasitet til det, da må flere psykologer ansettes. Hva vil da samfunnet tjene mest på? Ha oss leeenge innen behandlings apparatet, eller å ansette flere psykologer til å få folk raskere tilbake i samfunnet igjen?
Ja Jens jeg snakker om seksuelle overgrep, men når folk ikke vil høre på meg? Hvor går jeg da når det er nettopp det jeg vil snakke om uansett hvor jeg går? For det er det som kommer opp i tankene mine.. 1 gang hver 14 dag skal jeg ha lov til å snakke om det, ellers skriver jeg på forum. Men jeg har ett ønske om å være i samfunnet med historien og problemet mitt uten å bli skyvd bort fra det..
Det er ikke normalt at ett menneske skal måtte gå rundt med kjevle i vesken sin for å klare gå utenfor hjemmet sitt. Jeg har lyst å henge den på veggen, men etter at brev og besøksforbudet gikk ut rett etter at dommen hans ble rettskraftig og ikke ble fornyet i tide, har jeg ingen tillit til rettstaten. Voldsalarmen ble tatt ifra meg og kjevlen er greit nok å ha med seg sier politiet, så lenge jeg ikke bruker den. Jeg må passe på meg selv, det er ikke noen utenfor som skaper den tryggheten.. Ikke som barn og ikke som voksen…
Space for Jane Helen 