Space for Jane Helen

Torsdag var jeg på sykehuset og snakket med legen om å begynne ta medisiner med sprøyter :-O … Heldigvis så har de kommet så langt i utviklingen at de bruker slike penner som diabetikerene gjør så det vil ikke bli så gærnt. Jeg tror nok at jeg skal klare å håndtere det selv, for jeg må ta dem annhver dag :-S Det vil bli for tøfft å skulle måtte ha hjelp til det.

Jeg kunne jo bare ønske at at de kunne transplantere armen min og gi meg en ny en i stedet 🙂 … Men jeg er glad vi ikke er utskiftbare, fordi robotlivet er ikke noe til liv å leve! (Likevel om jeg følte det slik selv gjennom de årene jeg ble misbrukt…).

Det er irriterendes å ha denne strekkingen i venstrearmen. Jeg får bare håpe at mobilen min vil vare intil jeg får råd til å kjøpe meg ny. Etter alle gulvlandingene og krasjen i veggen, på grunn av vissenheten og styrketapet i hånden. Jeg synest det er forunderlig at den enda er i live og ringer. Pluss det er en del andre småting som irriterer meg med MSen… Jeg har snakket om dem før så ikke noen reprise.

Jeg må være to døgn på sykehuset for å lære meg å bruke denne pennen og sette medisinen riktig. Det neste som skjer nå er å vente på enda ett brev som skal komme i postkassen med innkallselsen.

Jeg håper beina mine vil holde meg oppe så jeg kan klatre på fjellet i det minste, siden arbeid er ute av bilde akkurat nå… Skal hvertfall være med på ett kurs i grunnlegende bruk av Windows office programmer gjennom nav. Det vil forhåpentligvis komme godt med i en fremtidig jobb situasjon. Venter på bekreftelse fra nav for å bli med på det.