Jeg skulle ønske jeg kunne vært i arbeid som mange andre, det er jo også mange som ikke arbeider for sine grunner.
Min kropp har sagt stopp, mentalt og fysisk. Mentalt går det ikke så bra for så snart jeg står stille og jobber med noe så kommer de overgrepstankene inn automatisk, og jeg MÅ snakke om dem eller så går det ikke ann å konsentrere seg om jobben. Så da sier det seg selv at det STOPPER opp… Det hadde ikke passet seg å vært stortingspolitiker da nei, stå der på talerstolen og snakke om syke overgrep. Det finnes ikke en annen arbeidsplass hvor det heller ville vært akseptabelt vil jeg tro…
Fysisk så har jeg begynt miste ting i gulvet eller rettere sagt kaste dem veggimellom. Telefonen har fått kjent det noen ganger. Enn så lenge holder maten seg oppi grytene når jeg lager mat hvertfall.
Kroppen sier også stopp på andre områder. Jeg kjenner ikke forskjellen på varmt og kaldt, mykt eller hardt, vått eller tørt heller lenger … Så om jeg baker kan bolle ende opp som flatbrød i stedet, ta for hardt i egget, eller legge våte klær i skapet for eksempel…
Jeg liker IKKE hverdagen MIN! Men slik er den blitt…
Jeg har ett mål om å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg SKAL! … Få kontoll på kroppen igjen og tankene. Hvor lang tid vil det ta? … Jeg håper at jeg har fast jobb fra Nyttår, det er lov å ha ett håp hvertfall. “Fremtiden skal bli bedre”, det er jammen på tide at den bedre tiden begynner nå… Altså ja jeg har det bedre enn for 4 år siden, det skal jeg ikke KLAGE på, men bedre fysisk og mentalt enn akkuratt NÅ.
Space for Jane Helen 