Space for Jane Helen

Det er kaos i tankene mine… Alt på en gang! … Prøver å sortere tankene, men alt ender opp i en smørje… Minner med flashbacks og alt jeg vil er bare å ta en pause ifra alt. Ingen tanker ingen flasbacks ingen smerter… En ferie kan ikke fikse det fordi tankene mine blir jo med på reisen samme hvor jeg drar uansett. Fakta er at jeg har vært på rømmen fra alt alt for lenge og det hjemmsøker meg så mye at jeg faller i fillebiter… Hovedproblemet kuttet jeg jo ut av livet mitt, “familien” min, søsken og foreldre. Har enda kontakt med lillebror. Jeg strever enda med å stole på mennesker… Og min egen lille “familie” smuldret fra hverandre, det ville ikke fungert i lengden uansett, og hvem ville ha vært taperen? … Den lille uskyldige gutten midt oppi alt sammen… Jeg savner ham grenseløst og håper å få mere tid sammen med ham og være den beste moren jeg kan være for ham etter omstendighetene med tiden… Jeg har problemer han ikke kan forstå og jeg må holde ham utenfor dem, likevel om jeg er blitt rådført å fortelle ham på ett eller annet vis hva som er galt. Så lenge han ikke spørr meg om det så trenger jeg ikke forklare ham det, han burde ikke bekymre seg for mamma, det er heller mamma som skal bekymre seg for ham.

Ryggen min har begynt å streike for meg igjen… Det begynte sist uke, nede i korsryggen. Verker og gjør meg helt utslitt. Blir bare værre og værre. Måtte ta smertestillende for å klare være med i gruppen idag og alle de som kjenner meg vet jo jeg må ha virkelige sterke smerter for å ta smertestillende. Lurer på om jeg får noe søvn i natt? … Jeg er veldig takknemelig for gode råd for å kurere ryggen min på. En tur om dagen skal jo hjelpe, men så var det å gjøre det, det er en utfordring…