Mange tanker som surrer rundt overgrepene… Som, Hvorfor lever jeg enda? Hvorfor har jeg ikke ikke gitt opp? Hva fikk meg til å overleve? “En bedre fremtid” …

Jeg begynte jo å kjempe, si ifra fra jeg var 4-5 år. Han plaget meg i badekaret, tok på meg. En plageånd en torturist som mine foreldre lot holde på! … Svik…

Jeg likte det ikke og heller ville jeg ikke at han skulle gjøre det. Han manipulerte seg vei for å få det han ville ved å skape redsel og angst i meg. Jeg knøt meg innvendig mens han holdt på, men kroppen var ellers avslappet. Han skulle ikke få røre inni meg. Fremtiden skulle bli bedre.

… Jeg prøvde jo si ifra, skaffe hjelp etc… Feile mennesker fortalte jeg det til! … Eller de gjorde hvertfall ingenting med det.

Nå kan noen rette det opp alt det vonde som har skjedd meg ved å tro at historien min er sann, og domstolen dømme han deretter!

Vennenne mine fra barndommen og tenårene visste ikke om hemmeligheten min før jeg ble separert i 2007 og senere skilt. Da kom alt frem i lyset. Ett stort sjokk og ikke rart de helt forstod alvoret. Jeg håper de har lært noe om mennesket. Jeg skjulte det jo, men der var tegn og mange har kommentert i ettertid at de stusset, men våget ikke si noe om det da. Det kunne ha utløst at det ble stoppet. Så om du er i tvil, våg å se, våg å bry deg og våg stoppe det! Det gikk alt for lang tid med meg og jeg var selv den som måtte våge.

Jeg har opplevd mange andre syke ting i livet også, som om overgrepene ikke var nok! … Nær døden, skulle vært død!

Zombietilstanden ble på en måte virkelig, fordi jeg var jo nesten død, kanskje var jeg det? Kua som landet oppå meg. Livet som gikk i revy som en bankende film i hodet mitt, kunne ikke drømmt det. Smertene i kroppen da hun reiste seg, og luft og blod som pompet rundt i kroppen min som milliarder av nåler. Ør og støl en god stund etterpå, kanskje noen ribbeinsbrudd.

Jeg lever enda, sterkt sjokkert og traumatisert. Livet går videre en dag om gangen ❤ Kan enda få en bedre fremtid ❤